Finalmente nelle Dolomiti!

Selv om Bauer-Keller var aldri så trivelig, og jeg i forrige innlegg skrev at vi skulle bli noen flere dager, ble oppholdet likevel noe lenger enn planlagt. Tirsdag morgen fikk undertegnede en prolaps i ryggen, og kunne ikke gå (eller stå, eller sitte, eller ligge for den saks skyld). Vi kunne da ikke reise som tenkt, og måtte forlenge med enda en dag. Jeg er fryktelig utålmodig, og var sikker på å kunne reise dagen etter og at dette ville gå fort over. Det viser seg at ryggproblemer ikke nødvendigvis går raskt over, og min tålmodighet ble satt på prøve. En litt morsom historie der; et par morgener etter kom vi i snakk med naboene. Et hyggelig tysk ektepar. Han var ok stødig i engelsk, hun ikke fullt så mye. Vi pratet om løst og fast, og når damen fikk se at jeg hadde vondt i ryggen (jeg går ikke helt normalt, så det er lett å se) spurte de hva det var. Joda, det er “some backpains” svarte Per Christian. Damen ble veldig interessert og lurte på om hun kunne få lov å hjelpe meg. I god tro på at hun var fysioterapeut eller kiropraktor var jeg bare glad for å få noe som virket. Per Christian spurte mannen om hun jobbet medisinsk og han svarte noe som rimet med at hun var “something medical”. Dere er sikkert smartere enn jeg var, og ville sett dette komme, men damen hentet permen sin, ba meg legge meg ned på sengen og hun skulle sentrere chakraene mine…. Jeg forsto det litt for sent, og ville ikke være uhøflig. Hun var jo så ivrig på å helbrede meg, og det eneste jeg måtte gjøre var å ligge stille i senga, hvilket egentlig var helt fint, og hadde fullstendig tro på at dette ville løse alle problemer. Hun holdt hendene over meg, mumlet ord og bladde i permen. Ba meg snu meg for å gjenta samme prosedyre. Når hun var ferdig var hun stolt og fornøyd, og jeg kunne ikke annet enn å smile og gå så normalt jeg klarte. Når hun var glad for å ha helbredet meg kjørte de videre, og vi ble sittende å lure på om chakraene mine kanskje er skikkelig dårlig stilt siden det heller ikke hjalp… 

Selv om vi følte vi hadde vært lenge nok på dette stedet ble vi enige om at det alltid er helsa først, og når karene på Bauer kom for å kreve betaling for en natt til lo de bare når jeg sa “I promise we will live tomorrow”… Og den som ler sist ler best – vi blei enda en natt til. Men lengten etter å komme til Italia var stor, Bauer-Keller hadde vi sett nok av (er jo tross alt bare en stor parkeringsplass) og med litt smertestillende innabords var vi klare til å kjøre videre. Vi bestemte oss for å dele etappen i to, for ikke å få en lang etappe på nesten 50 mil, både kloke av skade og med tanke på ryggen min. Det viste seg jo å være vanskelig å få tak i plasser i Dolomittene, det er fortsatt høysesong og både tyskere, østerrikere og italienere har ferie nå. Etter å ha sendt 10 forespørsler, fått tre avslag og 6 som ikke svarte, kom det tilbud fra et sted som heter Camping Chalet-Salten. Vi takket gledelig ja, og gledet oss over tanken å ha et fast sted for minst to uker. Plassen var booket fra 15 august, og vi peilet oss ut et sted for natten på veien dit. Det viste seg også å være vanskelig, og særlig siden de fleste vi så på ikke tok booking. Vi ønsket å ha et sikkert mål for dagen, for å ikke utsette ryggen, og ungene, for lenger etappe enn nødvendig. Vi ringte et par steder, og fikk til slutt napp på en plass som heter Schloss Camping Aschach i Østerrike. Turen dit var på snaue 27 mil, en behagelig distanse. Vi gjorde ett stopp på veien, på Tysk side. For å kjøre i Østerrike må du ha en Vignette – et oblat for å kjøre på motorveiene der. Vi kjøpte en 10-dagers vignett, det er minste typen, og den kostet 10EUR. Dette er greit å vite om at trengs, for boten om du blir tatt uten er veldig høy. Den kan kjøpes digitalt, men da må det være mer enn 18 dager til du skal bruke den. Det skiltes hele veien om hvilke stasjoner/hvor du kan kjøpe vignetten, så om du passerer én er det kort tid til neste mulighet. Med oblatet klistret i ruta og en matbit var fortært var vi igjen på veien. En ny landegrense ble passert, og et nytt kryss kan settes av på kartet. Det er forøvrig en greie vi har; reiseruta tusjes ut i et stort Europakart. Så når turen er over vil vi få en kul oversikt over hvor langt vi har kjørt, og jeg fører også loggbok over etappene.

I Østerrike, ganske nær Innsbruck kjørte vi inn på Schloss Camping; og dere; For et sted! I fare for å gjenta meg selv – det var en virkelig perle. Hadde vi visst at det var så fint der, og ryggskaden ikke hadde oppstått, ville vi booket et lenger opphold. Det var en campingplass av litt mindre størrelse, men med desto mer sjarm. Vi kjørte inn og til resepsjonen for å sjekke inn, og plassen vi henvises til ligger på en gresslette lenger oppe. Det er ingen snumulighet, og 8,5 meter vogn og bil må rygges ut, til en smal vei og samtidig vinkles riktig for å klare å svinge den veien vi skal hvor det selvfølgelig står en svær gammel eik. Og når jeg skriver svær så mener jeg svær. Og når jeg skriver smal så mener jeg smal. Den vennlige damen som driver plassen gikk rundt sammen med oss for å finne alternativer, og sa samtidig “I would never drive this big caravan here” mens hun humret, og var vennligheten selv. Det var ingen alternativer, vogna og bilen måtte rygges og snus, og sånn var det bare. Til alle tilskuerenes store skuffelse ble det ingen dramatikk, da ryggingen og kommunikasjonen gikk bra, og vi kunne kjøre inn på området. Det som venter oss er altså helt fantastisk! Har du sett bildene vi hadde i story på Instagram? Et gammelt slott troner øverst på høyden rett foran oss. Et fantastisk skue ut over en gammel by, og kirkeklokker som ringer i ett sett. Plassen hadde et lite basseng, og med nesten 30 grader måtte ungene og jeg kjøle oss ned. Har jeg sagt at de er glad i å bade?

Vi pakket ned igjen og reiste allerede morgenen etter. Vi ble vekket av kirkeklokker og smell fra kanoner, og det viste seg å være “Marias Himmelfart” den 15 august. På vår vei ut av byen så vi mange damer kledd i folkedrakter på vei til fest. Morsomt å se hvordan høytider og helligdager feires rundt om, og denne dagen så ut til å være viktig for mange, spesielt den eldre generasjonen. 

Fra Schloss camping til Camping Chalet Salten var det omtrent 16 mil, en sjarmøretappe. Vi skulle endelig opp i høyden! Etter en relativt kort stund krysset vi enda en landegrense, og jublet når vi passerte grensen til Italia. Dette har vært vårt store drømmemål – et land vi har gledet oss helt enormt til å tilbringe tid i. Fra Østerrike til Italia kjørte vi over Brennerpasset. Der må vi også ha eget oblat, men den kan kjøpes digitalt om ønskelig, og når du kommer gjennom bommen åpnes den automatisk når skiltnummeret er lest av. Den koster også 10EUR. Turen over Brennerpasset gikk veldig bra. Det er et par strekker med veiarbeid, men de var ikke for smale og ikke for lange. Vi kjørte i daler mellom fjellrekker, opp i høyden og litt ned igjen. Alpebyene lå spredt rundt oss, og utsikten var majestetisk. Der har undertegnede en stor fordel som sjåføren dessverre mister – jeg får sett alt. Fjellovergangen var ganske bratt opp på Østerriksk side, men veldig fint gradert ned på Italiensk side. Ingen problem med lang og tung ekvipasje. Vi tok av fra A22 til Bolzano Syd, da informasjonen på nettsiden til campingen sa at det var det lureste, og derfra følge skilting. GPS’n ville ha oss til å ta av til Bolzano Nord, og i ettertid lurer vi på om det kanskje hadde vært det lureste likevel. Etter avkjøringen og å videre følge skilting havnet vi midt i Bolzano sentrum. Masse små og trange gater, og med litt avstand mellom hvert skilt måtte vi i mellomtiden følge GPS’n. Den skal bare ta oss raskeste vei til mål, og vet ikke at vi er nesten 13 meter lang og 2,5 meter bred.. Vi skjønte fort at vi måtte komme oss ut av bykjernen og heller følge skilting fra motorveien så vi kunne kjøre utenom bykjernen. Taktikken fungerte veldig bra, og etter å ha kommet oss litt utenfor byen med de smale gatene var vi igjen på vei mot målet; opp i fjellet.

Bolzano by ligger på 262 moh, og Camping Chalet Salten ligger på ca 1300 moh. Fra Bolzano kjører vi mot byen San Genesio som ligger ca. 1000 moh og er nærmeste sentrum fra campingen. I det vi tar av fra Bolzano starter en eventyrisk tur opp fjellet. Det tar ca 25 minutter å kjøre, og på den tiden stiger vi nesten 1100 meter, så svingene er mange og turen opp bratt. Høydemeterne spises fort. Husker du Flåklypa, og scenen der bilen svinger seg rundt og rundt fjellet? Det er litt den assosiasjonen jeg får når vi kjører opp. Med 2 tonn campingvogn og bratt vei må vi kjøre litt roligere enn Italienerne gjør. Bilen viste seg fra sin beste side og tok oss trygt oppover i andregir i rundt 30 km/t. Litt sakte for iltre Italienere, men vi slapp forbi og tok det med ro for å unngå overoppheting. 30 grader i lufta og «dobbelt» så heftig som Trollstigen tar på bil og sjåfør.. Etterhvert som turen går oppover blir utsikten bare mer og mer utrolig. Byen ligger rett ned, og i enhver skråning er det jorder, vinmarker, hus og utsiktspunkt. Heldigvis at det går sakte oppover, så vi kan få med oss den vanvittige utsikten. Etter å ha passert avkjørselen til San Genesio gjenstår det et par hundre høydemeter og bare noen få minutter før målet er nådd.

Og dere; for en plass dette er! Vi har fått en såkalt Panorama-plass, og den heter ikke det for ingenting. Vi har rigget vogn og telt, og nyter morgenkaffen til en helt fantastisk utsikt mot Dolomittene. Fjellrekke på fjellrekke dukker opp ettersom skyene forsvinner. Langt der nede skimtes små tettsteder, og rett foran oss ser vi en og annen flott gård etablert med jorder i skråninger og store åpne sletter mellom skog og fjell.

Første dagen måtte vi ned til Bolzano for å gjøre dagligvarehandelen. Og jeg skal si det er enklere å kjøre i byen uten vogn koblet på. Det er allikevel ganske stressende, da Italienerne kjører litt mer “aggresivt” enn vi Nordmenn gjør, så vi har på mange måter måttet endre oss til å bli mer Italienere i måten å kjøre på også. Når vi kom tilbake igjen kom det et voldsomt uvær. Det regna, lynte, tordna og blåste med 15 ms i kasta. Plassen er på grus og sandgrunn, så plugging av teltet har vært ganske vanskelig. I det været som var måtte vi hjelpe til å støtte den ene teltveggen så vi slapp å få alt været inn. Vi er så glad for å ha kjøpt et All Season telt, som står støtt uansett. Underlaget er ikke teltets skyld, og vi fikk festa pluggene litt ekstra når bakken var våt. Det var en heftig opplevelse og så lenge vi satt både tørt og varmt, var det bare spennende å oppleve naturens krefter i sving.

Tirsdag morgen vekte vi Maren med sang og muffins. Eldstejenta hadde bursdag og fylte 9 år! Hun fikk bestemme hva vi skulle gjøre den dagen, og hun ville gjerne på shopping. Da var det igjen ned til Bolzano, og denne gangen oppleve byen som turist. Og Bolzano er virkelig en koselig by. Den er relativt stor, med ca 110 000 innbyggere. Byen er levende, med brosteinsgater, smug, kirker, fortausrestauranter, markeder, kjedebutikker og lokale butikker. Vi vandret i byen hele dagen, og en fornøyd 9-åring med oppgradert garderobe takket for en fin dag. I går hadde vi en rolig dag, og vi gikk en tur, en av de mange merkede rutene i området. Her er mulighetene mange – rutene er godt merket, og du kan hoppe av én og inn på en annen om du vil det. Vi kommer til å gå mange turer i fjellet her, både fordi jeg må trene ryggen, men også fordi det er noe vi er veldig glad i.

Litt om campingen; Det er en helt egen ro på plassen her. Vertskapet er et hyggelig ektepar, som anbefaler turruter, tips til opplevelser og annet. Vi kan bestille ferske rundstykker om morgenen, det er restaurant her med pizza take-away eller større meny om du vil spise der, de har en liten mini-marked hvor de selger lokale råvarer som egg, melk, skinke og vin. Servicebygget er delikat og virker veldig nytt. Romslige båser for dusj og toalett, eget vaskerom og eget rom for oppvask.

Det er omtrent 35 plasser her, og det er fullt på alle plassene nå. Det er campingvogner, bobiler, taktelt og mindre telt. Det er barnefamilier og turglade pensjonister. Vi har nederlandske og tyske naboer som vi hilser på hver dag, og som vi møter ute på kvelden i samme ærend; å ta bilde av solnedgangen og utsikten. Hvordan fargene forandrer seg over de mange fjellrekkene vi har foran oss er helt ubeskrivelig. For hvert minutt forandrer maleriet seg, og vi kan bare sitte å kikke i evigheter, enten utenfor teltet eller gjennom panoramavinduet i vogna. Vi plasserte vogna strategisk med draget inn for å kunne få utsikten fra sittegruppen. Dette kan vi vende oss til – og gleder oss over at vi vet vi skal være her i minst halvannen uke til. Vi har mange ruter i fjellet å gå, må en tur ned til San Genesio og oppleve den lille byen midt i fjellet, vi håper å få prøvd gondol som går fra San Genesio og ned til Bolzano, lokale restauranter her i høyden, gårder med gårdsbutikker, og mye mye mer. Nå skal vi nyte utsikten, maten, roen og impulsene dette fantastiske området gir oss! Dolomittene og Italia er virkelig noe for oss, og hvem vet – kanskje det er det som skal til for å få orden på chakraene mine? 

Vi snakkes igjen snart!

| Oda |