Vi lever!

Kjære leser – jeg vet det har vært stille fra denne kanten, det er lenge siden siste innlegg, og storyer på Instagram har vært omtrent fraværende. Vi beklager! Og meddeler herved at vi lever i beste velgående. Sist jeg skrev var vi ikke sikre på hvor vi skulle reise videre fra Sole Langhe, og vi vurderte flere alternativer. Jeg kan da starte med å skrive at vi fortsatt er på Sole Langhe, og kan dermed ikke dele kjørerute, eksotiske reiseskildringer eller nye ulykker med vogna (det siste er jeg for så vidt glad for). Vi har nå vært her i snart 5 uker! Det er det lengste vi har vært på et sted siden vi forlot Norge, og det betyr at vi har trivdes veldig godt her. Vi har nå blitt godt kjent med denne delen av Piemonte og de omkringliggende byene, kulturen og folkene, nabolaget og turstiene. Siden jeg skrev sist har det vært noen litt traurige stunder, med litt nedstemthet og lite energi på de voksne. Og selv om vi befinner oss i vårt mekka, og vi skulle tro det ikke var mulig å kjenne på annet enn lykke, er realiteten av vi er mennesker som opplever bølgedaler her som hjemme. Vi har hatt nok med å holde skolegangen vedlike, ha hverdagsrutiner og tatt dag for dag, og derfor vært litt «off» på SoMe. Vi har gjort en stor omveltning på livet vi kjente, og det er ikke annet å regne med enn at det treffer oss noen tunge dager innimellom. Men vi har likevel opplevd og gjort masse, og har ikke hatt det bare tøft i tre uker altså. Og hva vi har opplevd skal jeg skrive til deg her. Nå er vi (nesten) helt tilbake og klare for fortsettelsen. Spania er neste mål og vi vender panseret sørover i slutten av denne uken. Da blir det et stopp i Frankrike først, og et par dager med baguett i hånden og alpelue på hodet, før vi beveger oss nedover til Spania. Akkurat destinasjon i Spania er ikke helt klart enda, men vi har noen alternativ vi vurderer.

Så, hva har vi gjort siden sist? For å starte med det beste, og det vi gledet oss mest til med oppholdet her: Vinsmaking. Vi har vært på tre forskjellige hos små lokale familieprodusenter. Vi valgte bevisst å besøke de små i stedet for de store produsentene da vi føler det er mer pasjon og lidenskap i de litt mindre produksjonene enn i de veldig store som masseproduserer viner. Misforstå oss rett, de er nok også veldig gode, men vi ønsket å prøve de litt mindre og ukjente. Første besøk gikk til Maurilio Vaira, bare én kilometers gange fra plassen. Bruna møtte oss og viste oss først rundt i vinkjelleren. Høstingen av de fleste druene var akkurat ferdig og produksjonen godt i gang. Tankene var fylt og fermentering (gjæring) var igang. Bruna forklarte oss så godt hun kunne på engelsk, og med litt gestikulering og noen innslag av Italienske ord klarte vi oss godt, alle tre! Etter omvisningen satt vi oss ut med 11 hektar vinland som utsikt – hvem kan vel klage på det? Hun serverte oss 6 forskjellige smaksprøver, både fjorårets resultat og noen litt eldre. Det var hvitt, rødt og rosé, og en forklaring til hver av dem. De var veldig gode, og etter endt smaking hadde vi et par kilo mer å bære på enn veien til. Vi syns det er veldig hyggelig å handle direkte fra produsenten, og de viser sin takknemlighet til oss med å invitere oss inn i sine hjem og dele av sin kunnskap.

Det andre besøket var også bare én kilometer unna, da i motsatt retning. Produsenten heter Luca Marenco og holder til på høyden «bak» campingplassen. Dette er også en liten familiebedrift, som er ganske «nye i gamet». De har alltid hatt vinåkre, men tidligere bare levert druer til andre produsenter. For ca. 5 år siden ønsket sønnen i huset (Luca) å produsere selv. Han startet produksjonen, og både moren og faren bidrar aktivt inn i produksjonen. Moren, Emma Maria, tok oss i mot og gav oss først en omvisning i kjelleren. De hadde et stort produksjonsrom hvor tankene (10000l) sto med fermenteringen i gang. I kjelleren fikk vi se de vakreste eikefat på rekke og rad, med flere årganger Barolo til modning. Etter omvisning gikk vi til øverste etasje, hvor utsikten viste oss 11 hektar med vinranker. Traktorene var ute, og vi kunne se plukkingen av Nebiolo-druer pågå. Denne høstes sist og vi lærte noe nytt. Emma serverte oss 5 forskjellige viner å smake på, og fortalte om årgangen og produksjonen rundt hver vin. Vi fikk servert et glass med Barbera fra sør-vestvendt helling og hun ga oss en oppgave. Hun sa at hun alltid stiller dette spørsmålet, og sjelden får riktig svar. Vi skrudde lukt-, og smaksans et hakk opp og gjorde oss klare for å «naile» quizen. «Denne har hint av et krydder – hvilket?». Vi luktet og smakte, og jeg fikk tidlig en smak av pepper. Per Christian tenkte det samme og vi avleverte svaret. Dommeren ble imponert, og kunne avsløre at det var rød pepper. Godt fornøyde med både smaking og ikke minst at vi hadde vist oss som gode kjennere dro vi også derfra noen kilo tyngre enn veien til. Fordelen nå var at vi bare skulle gå nedover.

Siste besøket hadde vi gledet oss mest til. Vinteren 2019 planla vi, og bestilte billetter til, Italia for sommerferien 2020. Alle vet hvorfor den turen ikke ble noe av, men et av oppholda vi hadde bestilt var hos Agricola Stra. En vinprodusent som også har et B&B hvor vi skulle leid en leilighet. Gjennom 2020 holdt vi kontakten med Maresa, og når vi nå var i området kunne vi endelig møtes. Agricola Stra ligger også i gangavstand fra oss, en litt lenger tur på ca. 3 km. Dette var en mer uhøytidelig smaking hvor vi bare hadde avtalt med Maresa å komme når det passet. Maresa var den eldste av damene som har holdt smaking for oss, men også den som snakket best engelsk. Hennes engelsk var nesten bedre enn vår og hun imponerte oss stort. Hun presenterte 5 deilige viner og vi var så glade for endelig å ha fått opplevd stedet. Vi fikk en omvisning i deres produksjon og handlet (selvfølgelig) også av Maresa.

Tre forskjellige, men virkelig gode vinsmakinger – vi er takknemlige for opplevelsen vi har fått oppleve her i Piemonte.

Vi leste om en restaurant som ligger 100 meter fra plassen og som skulle være veldig bra. Tripadvisor hadde gode anmeldelser og campingplassen anbefalte den også. Vi måtte rett og slett prøve den. Besøket måtte planlegges, vi måtte bestille bord og ta en test, og som alt annet i Italia er det Siesta midt på dagen og det tidligste vi kunne få bord var kl. 19. Så var testen tatt og vi «klarerte» for å sitte inne å spise. Vi tok på finskjorta og kjolen, og spaserte bort. Etter en liten misforståelse omkring bookingen (riktig dag, feil dato) dekket de et bord til oss. Menyen virket lovende og vi gikk for en 6-retters smaksmeny med tilhørende vinpakke. Kokkens favoritter settes sammen og harmoneres med gode viner til. Først kom det en gave fra kjøkkenet til alle fire, en apetittvekker. Den var kjempegod! Så kom første rett, deretter andre, så tredje – ja dere skjønner greia. Det var alt fra kalv med tunfisksalat, oksestek, pasta, en variant av kålrulett og blekksprut. Og dere; det var ingen stor høydare. Vi ble ganske skuffet, og tenker vel etterpå at om vi ikke hadde gått dit hadde vi ikke gått glipp av noe. I tillegg til at maten ikke var en innertier kom ikke vinen til riktig tid heller. Når retten var spist opp kom vinen, og det ble ingen sammenheng i mat og vin. For all del, det var god mat. En del av rettene var i alle fall gode, men i våre øyne var det ikke verdt anmeldelsene og den gode omtalen. Når vi leser så mye bra bygger vi også opp forventningene, og da er også fallhøyden stor, det var vel kanskje den feilen vi gjorde i dette tilfellet. 

Lørdag for en drøy uke siden reiste vi til Savona. En kystby i regionen Liguria. Vi hadde gledet oss til å se havet, og ha en solrik dag i en større by. Det er omtrent en times kjøring til Savona, og med masse veiarbeid tok det litt tid og ikke var utsikten så spennende heller. Når vi vel kommer frem til sentrum parkerer vi i et stort parkeringsanlegg tilknyttet et kjøpesenter. Det ligger nederst i byen parallelt med vannet og vi var klare for å gå til sjøen. Det viste seg å bli vanskelig. Jernbanen går langs sjøen, og mellom jernbanen og byen er det en «mur». For å komme over til på andre siden av muren hadde vi måttet gå 20 minutter, og det var ikke aktuelt å flytte bilen. Savona er en travel by, med masse veiarbeid over alt, bilister som kjører i full fart, og gateparkering er vi ikke veldig ivrig på. Vi gikk en liten runde rundt kjøpesenteret hvor vi hadde parkert, men det var ikke veldig koselig der. Byen skuffet stort, og vi fikk bare et glimt av havet gjennom et gjerde som skjuler veiarbeidet når vi stoppet i en matbutikk langs veien. Vi kjøpte en is i butikken og spiste den mens vi så på havet gjennom gjerdet. Så kjørte vi en time tilbake, og lørdagskvelden ble tilbrakt i Alpie og ikke på en restaurant i Savona – intet dårlig alternativ det altså.

Onsdag forrige uke feiret vi Per Christian sin bursdag. Han ble vekket med sang, muffins, kaffe og gaver på senga. Jentene gledet seg så mye og hadde i ukesvis forberedt tegninger, krone, kort og ballonger til pappa. Dagen ble feiret med vinsmaking og besøk hos Maresa på Stra, og på kvelden laget vi god biffmiddag. En hyggelig dag med feiring i rolige former, akkurat slik han liker det.

Ukene ellers har gått med til skole, vi holder fortsatt på ukeplanen vår, og jentene gjør skole stort sett 3 dager i uken. Vi har gått litt turer, og funnet en runde som har blitt vår «faste». Høsten har virkelig kommet hit nå. Bladene er oransje og detter ned. Det er kjølig om natten, det kaldeste til nå har vært 7 grader, men blir fortsatt opp mot 18-20 grader på dagen når sola er fremme. Det som er litt morsomt er at siden vi kom for fem uker siden har det regnet litt én dag, ellers sol og skyet hver dag. Vi har enda ikke fått bruk for sydvesten for å si det sånn. En høst som denne tar jeg gjerne igjen!

Nå skal vi så smått begynne å rydde og pakke – når vi har vært på samme sted i nesten fem uker er det en del løsøre og annet som må ryddes, og forberede oss på å reise mot Spania i slutten av uken.

Vi lover å holde dere mer oppdatert, på Instagram og her, fremover – både på reisen og når vi har kommet frem. Nå er vi tilbake på plussiden av energi og psyke, og sier som Wenche Myhre: Vi lever! 

Takk for at du leste! 

Arrividerci!