Vi er ved Gardasjøen!

God søndag fra Gardasjøen! Og god sommer!

For her er virkelig sommeren fremdeles. Vi nyter opp mot 30 grader hver dag, bad i basseng og i sjøen, solkrem, sand, is og parasoll. Nå har vi allerede snart vært her i én uke – hvor ble tiden av?
Vi reiste fra Chalet Salten og de store høyder på mandag. Turen ned fra fjellet var krevende, og vi brukte 2,5 timer på de knappe 14 kilometerne. De siste 9 kilometerne går det nesten 1300 høydemeter ned og det er ikke akkurat tenkt på tunge campingvogner med påløpsbrems når denne veien er laget. Det er bratt (!), og for å unngå at bremsene på vogna ble for varme måtte vi stoppe etter omtrent hver andre kilometer å kjøle ned. Nedkjølingen tok alt fra 15-30 minutter, og med så mange stopp tok det sin tid. Vi var forberedt på å bruke lang tid ned, og brukte kartet for å planlegge de neste lommene hvor vi kunne stoppe. Litt for sakte for de iltre Italienerne bak oss, men en nødvendighet for å ha tilstrekkelige bremser når vi kom ned. I tillegg til å stoppe på hver lomme kjørte vi i første gir, og så sakte vi klarte (10-20 km/t) uten å ligge på bremsene, men det er vanskelig å unngå at påløpsbrems på vogna ligger på uansett hvor sakte vi kjører. Det viste seg å være en lur taktikk, og ettersom vi ikke hadde så mange mil å kjøre totalt sett tok vi oss god tid ned fjellet. Vi kom trygt ned, uten å ødelegge bremsene på vogna!

Oppholdet i Dolomittene sto til alle forventninger og vel så det! For noen magiske uker vi hadde i høyden. Været var bra, plassen delikat og stille, med en utsikt vi aldri har opplevd maken til. Været skifter fort i fjellet, og et par skikkelige uvær fikk vi oppleve. Det var heftig å sitte inne, tørt og varmt, og høre de evinnelige tordenskrallene som går som ekko mellom alle fjellene, lynet som lyser opp hele plassen, og regnet som tungt faller i voldsomme mengder. I de tilfellene med vær får vi testet utstyret, og vi er helt enige om at både telt og vogn er av ypperste kvalitet og rustet for både vær og bruk i ett år.
Siste uken på Chalet Salten hadde vi hjemmeskole, gikk turer, pakket og gjorde klart for avreise, og vi hadde en dag i Merano by. Merano er en perle av en by, faktisk Syd-Tirols nest største. Elven Adige renner gjennom byen, og gjør en fin by enda finere med det grønne vannet som renner over de hvite steinene, vinranker og gamle slott i horisonten. Da vi var der viste gradestokken 28 grader og vi stoppet for å duppe beina på vei tilbake. Langs elva var det laget til platå for å sitte på, og mange hadde tatt med seg pikniktepper og mat for å tilbringe dagen ved vannet. I Merano gikk vi også Tappeinerweg, en lang steintrapp, (nesten) til toppen og fikk et fantastisk skue over byen. Vi spiste lunsj på en gaterestaurant i hovedgaten, kikket i butikker, gikk inn i en åpen kirke og ellers nøt dagen som ekte turister.

Turen fra Chalet Salten til Camping Le Palme ved Gardasjøen er på 16 mil, og etter å ha kommet ned fra fjellet gikk det raskt på A22. Nå var vi klare for sommer, sol, lavland og vinmarker!
Vi hadde booket plassen fra søndag, men ble en dag forsinket fra Chalet og jeg varslet Le Palme om at vi først kom dagen etter, og jeg hadde også kontakt med dem underveis for å gi beskjed om estimert ankomsttid. Når vi da kom til bommen ble vi møtt av en mann som roper “Finally you are here! We have been waiting since yesterday! The famous Norwegians!” og vi måtte le – for en velkomst. Vi har skjønt at det er lurt å varsle når vi booker om hvor stor vogn og telt vi har, da veldig mange plasser er små og de færreste europeere (er dumme nok?) til å kjøre rundt med så stor ekvipasje som oss. Det lønte seg også denne gangen, og vi ble tildelt den største plassen litt nede på området, parallelt med Gardasjøen. Jo lenger sør vi kommer, jo mindre blir plassene og det fikk vi erfare denne gangen. Selve campingplassen er stor, og plassene forsåvidt det samme, men gatene blir smalere og svingene krappere. 

Vi kjører fra resepsjonen, nedover mot Garda, svinger fint til høyre og fortsetter nedover. Så finner vi raden vi skal inn på og vender mot venstre og kjører opp en litt bratt innkjøring med mur på begge sider. Innkjøringen er litt bratt, men ikke brattere enn at Alltracken skal klare det, men bilen står bom stille. Vi skjønner først ikke helt hva som skjer og Per Christian går ut for å sjekke. Utenfor står det en mann og vinker febrilsk med armene, og vi skjønner at vi har gått på vår første “smell”. En liten, men kjedelig feilberegning på utslaget bak.. For å gå klar av muren på venstre side klarer sjåføren å legge seg litt for langt ut rundt svingen og vi har hekta høyre bakende av vogna i en gjerdestolpe og vi sitter fast. Det er bare akkurat, helt bakerst på venstre side. Noen centimeter til så hadde vi gått klar! Pokker! Vogna blir stoppet av søylen, og bilen står i en krapp, bratt sving. Folk strømmer til for å hjelpe oss, og det diskuteres høylytt på tysk, italiensk, engelsk og nederlandsk. Samtlige har forskjellige forslag, og vi vet ikke helt våre arme råd for å komme løs. En tysk dame går løs på nesehjulet, en tysk mann dytter bilen, en nederlandsk mann rister på hodet og en Le Palme-ansatt som kommer kjørende konstaterer bare at “her er det et problem” og kjører videre… Den største utfordringen var at fordi det var trangt og litt mye vinkel mellom bil og vogn var det ikke plass til å frigjøre påløpsbremsen og få hektet den av. Kjørte vi bilen lenger frem ville vi bare gjøre større skade på vogna. Det handlet om å få bilen noen centimeter frem, for å kunne frigjøre vogna og håndtere den separat. Sjåføren får etterhvert et kaldere hode og får roet ned gemyttene blant alle de gode hjelperne og tar lead. Han er da prosjektleder!

En vennlig tysk mann hadde den beste idéen og vi kommuniserte best med han, så vi gikk for hans løsning. Med fire menn og undertegnede til å dytte bilen bak fikk vi flyttet den nok frem til å kunne hekte vogna av. Skaden var allerede skjedd, så nå måtte vi vare få vogna løs og begrense ytterligere skade. Med god hjelp fra våre nye naboer, var “the famous Norwegians” blitt enda mer famous og vi fikk løsna vogna. Vi fikk dytta og kjørt vogna med Moveren opp den lille skråningen, og plassert den der den skulle stå og vi hadde nå anledning til å sjekke omfanget på skadene. Vi var heldige og det var “bare” forholdsvis små skader, litt riper i glassfiberveggen oppe og litt sprukken plast nede under lykta. I tillegg til at toppen på den ene søylen til Le Palme mangler… Akkurat det har vi ikke dårlig samvittighet for. Denne innkjøringen var litt for knotete for moderne ekvipasjer. Vi har visst at noen skader vil oppstå – det er nesten ikke mulig å kjøre skadefritt i ett år når vogna er så stor – og vi er takknemlige for all hjelp fra naboer og at skaden ikke ble større. En liten ripe i vogna og stoltheten til sjåføren, men det får være.
Det var ekstra godt den kvelden å sette seg ned i stolen. Vi satte teltet opp, og kunne etterhvert nyte synet av en fantastisk solnedgang over Garda. Plassen vår har et bygg foran, så vi ser ikke direkte sjøen, men vi sniker oss til å se på den fra plassen ved siden av.

Dere; Gardasjøen er helt rå! Tenk at vi egentlig ikke hadde tenkt til å reise hit, men gjorde det som et mellomstopp på vei til Piemonte. Garda er Italias største innsjø, og vi befinner oss på Sør-Øst siden i regionen Verone. Når vi ser rett frem over sjøen ser vi halvøya Sirmione (som skal besøkes neste uke), og bak den, på vår motsatt side ligger regionen Lombardia. Dagene er varme, med temperaturer på rundt 27-29 grader, og vi nyter følelsen av sommer på nytt. Denne første uken har vi stort sett hatt hjemmeskole, badet (har jeg sagt at ungene er glad i å bade?), ruslet småturer til byen her, tatt kveldsbad i Garda – vannet er forresten varmere enn bassenget, og ellers prøvd å ta inn over oss hvilket fantastisk sted vi er på.

Camping Le Palme er en trestjerners camping, relativt stor, med både hytter, campingplasser, leiligheter og (selvfølgelig) beach-tents langs vannet. Her finnes det restaurant, tre basseng, kidsclub, servicebygg, armbånd for å komme ned til stranden (vi har 50 meter å gå), eget område på stranden for campingens gjester, vennlig betjening og ellers alt vi trenger. Det er fullt belegg her etter hva vi kan se, og det er overvekt av tyskere her nå. Vi har ikke møtt eller sett noen norske siden Tyskland, men vi hørte faktisk noen danske tidligere i uken.

De siste dagene har også gått med til å lage et par Youtubevideoer. Vi har mye materiale, er ivrige både med kamera og GoPro, og ønsker å dele opplevelsene våre med dere også via film. I dag publiserer vi en video fra vår tur med taubane i Merano, som jeg skrev om i forrige innlegg, og vi håper dere vil se den. Neste uke er vår siste av to uker her. Den skal fylles med utflukter, Gardaland (fornøyelsespark), vingårdsbesøk, hjemmeskole og bading. Forresten; nå er profilering til vogn og bil gått i trykken, og vi gleder oss til å dekorere Alpie med reklame for prosjektet og hvem vi er.

Takk for at du leste innlegget – vi snakkes igjen snart!
| Oda |

En liten snutt fra Meran 2000

Flere bilder...

del gjerne:

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on pinterest
Pinterest
Share on linkedin
LinkedIn

2 hendelser på “Vi er ved Gardasjøen!”

  1. Nå har vi lest om Gardasjøen, sett bilder og film på senga. Utrolig godt å se dere og høre stemmene igjen❤️ Klemmer fra Tia og Cecilie

    1. Tusen takk for en veldig fin kommentar ❤️ Hyggelig å vite at dere har kost dere med historien vår ❤️ Vi snakkes snart! Klem fra Maren og Oda

Svar på Oda Christine Avbryt svar

flere blogginnlegg

Vi er i Norge!

Hei kjære trofaste leser! Sist jeg skrev til dere hadde vi hatt en litt traust periode, men var på vei tilbake og hadde planer om

Les mer »

Vi lever!

Kjære leser – jeg vet det har vært stille fra denne kanten, det er lenge siden siste innlegg, og storyer på Instagram har vært omtrent

Les mer »

Vi er i Piemonte!

Gardasjøen viste seg fra sin vakreste side, og jammen er vi glade for at vi la turen innom, og ikke reiste rett til Piemonte.  En

Les mer »
%d bloggere liker dette: