Vi er i Piemonte!

Gardasjøen viste seg fra sin vakreste side, og jammen er vi glade for at vi la turen innom, og ikke reiste rett til Piemonte. 

En attraksjon vi alle hadde gledet oss til var Gardaland; en fornøyelsespark bare et par kilometer fra campingen. Faktisk så nærme at vi i helgene hørte hyl fra berg- og dalbanene i 22-tiden på kvelden. Vi dro en onsdag, en dag med lite folk. Gardaland er en veldig pen park, velholdt og ren, og romslig. Ingen trengsel, og området er stort, så du må gå et stykke mellom attraksjonene.

Parken er delt opp i små «byer», med restauranter og attraksjoner i samme tema. Det tok oss litt tid å komme i gang med å kjøre ting, men når vi først startet så gikk det slag i slag. Da fikk vi dårlig tid på slutten med å rekke alle vi ville ta før de stengte. Det var opp mot 30 varmegrader, og enhver attraksjon i vann var ypperlig mulighet for avkjøling. Vi kjørte Tømmerenna og «Colorado» opp til flere ganger. Emma og Per Christian lo seg gjennom en berg- og dalbane, og alle fikk kjøre det de ville. Vi var også i en stor «UFO»-lignende attraksjon, som i rolig tempo kjørte opp i høyden og deretter snurret 360 grader for at vi kunne skue utover Gardasjøen og byene rundt. Gardaland var virkelig morsomt! Og alle fire hadde en kjempefin dag, og bildene fra både Tømmerenna og Collerado gjenspeiler gleden både liten og stor følte! Har du sett videoen fra det siste droppet i Tømmerenna? Den ligger på Instagram hvis du vil se 🙂

Vi fikk også med oss tur til Sirmione, byen som ligger som en liten tarm ut i Lago di Garda – en sjarmerende, dog litt turistifisert, by. Campingen vi bodde på ligger i regionen Verona, og Sirmione ligger i regionen Lombardia. Vi fikk dermed krysset av en region til på Italiakartet og vi slutter ikke å la oss begeistre over landet! For et land, og dere; for en sjarmerende liten by Sirmione er. Omsluttet av vann, et slott i midten, bilfritt sentrum, brosteinsgater, restauranter, strand og luksushoteller – denne perlen har alt. Vi skjønner hvorfor turistene trekkes dit, det er virkelig postkortmateriale. Ettersom selve sentrum er bilfritt måtte vi parkere på en parkeringsplass utenfor og gå inn. Vi var nok litt sent ute, og den store parkeringsplassen vi hadde sett oss ut var full, en plass med kapasitet på flere hundre biler. Vi fortsatte videre og prøvde oss på neste plass – det gjorde også de fire bilene foran oss, og tre av oss måtte snu og starte runden på nytt. Et par kilometer fra sentrum hadde vi flaks, og fikk en plass. Da var det bare å ta sekken på ryggen og beina fatt og begynne å gå. Promenaden vi rusler langs består av hoteller og leilighetskomplekser – og ut fra beliggenhet, utseende og bilene som er parkert utenfor vil jeg anta at det er relativt luksuriøse steder vi passerer. Gradestokken viser 27 grader, og ethvert basseng vi passerer frister. Men vi har et mål for øye; gamlebyen i Sirmione. Vi vandrer videre og nærmer oss sentrum. Gamlebyen markeres tydelig med en steinbro over Garda, med en liten øy som huser både hoteller, restauranter og selvfølgelig et lite slott.

Under broa kjører båter som matcher stilen på området.. Store solbriller, store hatter, solbrune fjes med store smil. Det går også turer med båter fra Sirmione som vi vurderte, men pga. Covid og test kunne vi ikke bli med på det. Før vi krysset broa kjøpte vi limonlimonade av en hyggelig Italiener og nøt den litt bitre, men gode, limonaden mens vi så på utsikten. I det vi går over broa møtes vi av et slott som stikker opp fra vannet. Slottet heter Scaligerro Castle og er en festning fra «Scaligero»-tiden. Navnet kommer av den ledende Scaligero familien, som var overhode for flere regioner på 13- og 1400 tallet. Festningen er en av Italias best bevarte festninger, og var i 2019 Italias 22 mest besøkte attraksjon med over 308 000 besøkende – ikke rart parkeringsplassen var full. Etter obligatoriske bilder var tatt, og begeistringen over at dette bygget bare kommer opp av vannet hadde lagt seg ruslet vi videre. Vi rundet hjørnet etter å ha gått over et lite torg, gikk ned til vannet hvor endene gladelig takket for all mat turistene gav dem og restaurantene lå på rekke og rad langs vannet. Vi vandret gjennom smale brosteinsgater med sjel og sjarm rundt oss til lenger inn i byen. Der fant vi et utsiktspunkt hvor vi så smått kunne skimte de største berg- og dalbanene fra Gardaland i det fjerne, og konstaterte at vi var rimelig rett frem fra campingplassen med eksotiske Lago di Garda mellom oss. Det var på tide med en matbit, og de fine smugene avslørte nye hemmeligheter i enden stadig vekk. Vi kjøpte noen postkort på veien, og fant oss et koselig sted å spise. Pasta og pizza ble fortært med stor glede, på en hotellrestaurant som hadde både skygge og delikate omgivelser. Etter mat vandret vi tilbake, men valgte å gå nedre vei tilbake. Vi gikk ned til vannet på den siden også, og lot oss igjen begeistre av både vann, utsikt og luksushoteller. Før vi var helt ferdige med byen var det fristende med ekte Gelato, og vi fant oss en koselig gaterestaurant på et annet torv for dette. Klassikerne sjokolade og vanilje ble spist, og hadde vi ikke stoppet dem i tide, ville jentene slikket skålene rene.. Det er lett å glemme manerene når isen er SÅ god. Vi takket for isen, og for oss, og vandret de to kilometerne tilbake til bilen. Det ble over én mil den dagen, og vi var fornøyde med dagen når vi landet i sofaen den kvelden.

Oppholdet på Le Palme nærmet seg slutten, og de siste dagene gikk med til hjemmeskole, pakking, bading og rydding. Med tanke på hva som skjedde når vi kjørte inn på plassen var vi opptatt av å forberede oss godt og ha en tydelig plan for å kjøre ut, for ikke å være uheldige igjen. På avreisedagen var vi enige om hva som ble best å gjøre, og vi spurte våre hyggelige tyske naboer om litt hjelp. Vi var heldige, for regnet som kom stoppet igjen i det vi skulle til å kjøre, og gjorde det hele litt enklere. Med eminent hjelp fra våre naboer kjørte vi ut av plassen uten å gjøre The famous Norwegians enda mer famous. Vi takket dem hjertelig for god hjelp og vendte panseret i retning Piemonte. Nå var vi så klare for vårt neste store delmål!

Turen var på ca. 25 mil og tok oss rundt 4 timer. Veistandarden er stort sett bra, og vi har erfart at det lønner seg å forflytte oss på søndager – da er det mindre trafikk, og mindre tungtransport. Landskapet endret seg sakte, men sikkert, etter hvert som vi kom lenger inn i Piemonte. Druerankene økte i antall, og det dukket opp «Wineshops» på hvert eneste hjørne. Målet for dagen var Camping Sole Langhe som ligger i Vergne, midt mellom Novello og Barolo, og nærmeste byer er Alba, Barbaresco og Asti. Noen vinglade der ute som kjenner igjen navnene? Altså dere; dette er stort! De beste vinene kommer fra disse områdene, og hvor enn vi ser er det vingårder og drueranker. Det er en liten oppstigning fra Barolo til Vergne, og den gir oss et fantastisk skue over et majestetisk område med gårder, drueranker og typisk Piemonte landskap.  

Camping Sole Langhe er et lite, men idyllisk sted – et kombinert B&B og camping. Vi sjekket inn på søndag ettermiddag, fikk tildelt plassen vår og rigget camp. Vi har som sagt skjønt at det lønner seg å gi beskjed om størrelse på vogn og telt og vi fikk en romslig plass (Italiensk målestokk..) øverst på området. Campingplassen er ganske liten, jeg tipper rundt 50 plasser, med et servicebygg, resepsjon og disponibelt basseng.

Bak oss ligger Cà San Ponzio Countryhouse – et idyllisk B&B med med rom i typisk Piemonte byggestil. Igjen er vi naboer med tyskere, sveitsere og nederlendere, og vi knytter stadig nye bekjentskaper. De første dagene her gikk med til hjemmeskole, vandring i nærområdet og handling av mat. Vi planlegger ukene på søndager, og den første uken ble det både skole, bading og bybesøk. På lørdag gikk vi til La Morra – en liten by ca. 4 kilometer fra campingen. Som i Dolomittene er det merkede turløyper her, og vi fulgte merkene for å slippe å gå langs bilveien. På veien til gikk vi gjennom den ene vinmarken etter den andre, og lot oss fascinere over hvordan rankene står oppover bratte skråninger. For tro meg; ryggen syns det var litt bratt i noen partier.. Over åker, gjennom skog, forbi gårder, langs vei og over en høyde, og vi kom til La Morra. Målet med turen var lunsj, og vi startet jakten på en restaurant. Et par anbefalinger hadde vi fått, men det vi glemte var at de aller fleste steder stenger midt på dagen, for så å åpne igjen på kvelden. Vi lever fortsatt på norsk tid, med lunsj i 14-tiden som et passende tidspunkt – et tidspunkt de fleste syns er passende for å stenge… Som om ikke stengte restauranter var nok begynte det også å regne, og vi tenkte at vi bare måtte gå tilbake, sultne og våte. På vår vei tilbake stoppet vi innom en pizzeria som tilsynelatende var åpen og spurte om det var mulig å spise der. Javisst var det det, og den vennlige damen klargjorde et bord til oss inne så vi slapp unna regnet. Pizza, pasta og en tallerken med diverse kalde lokale småretter ble bestilt, og vi nøt en pust i bakken. Maten smakte etter å ha gått nesten en halv mil, og litt over kl. 15 ble lokalet tomt. Vi spurte om de stengte, og ja, det gjorde de. Vi var ikke helt klare for å gå enda, og fikk lov å sitte mens betjeningen forberedte kveldens servering. En virkelig sjarmerende restaurant, med en veldig vennlig betjening. Mette og glade forlot vi etter hvert restauranten og startet på hjemveien. Vi gikk opp på et platå først, og igjen; vi blir bortskjemt hvis dette skal fortsette.. Nå var det riktig nok litt tåke tåke, men allikevel – utsikten var fantastisk! Vi kjenner på en takknemlighet for at vi få oppleve dette!

Vel hjemme var det en rolig lørdagskveld med TV, kveldsmat og slitne bein. Søndagen kom med regn, og på ukeplanen var det ført opp «filmkveld med popcorn», så det passet bra. I fryseren hadde vi en oksestek liggende – med varmen vi fortsatt har frister det ikke med store tunge middager, og den ble lagt i fryseren for bevaring til seinere. Det passet bra med en ordentlig middag i regnværet, og mor liker kjøkkentjeneste, så det ble kokkelering på ettermiddagen. Vi samlet oss i Alpie, spilte brettspill og koste oss inne hele dagen. Doktor Proktors tidsbadekar ble satt på og oksesteken ble servert. En veldig fin søndag – og det var egentlig godt med regn og en innedag.

Denne uken har vi planlagt med skole hver dag, med små rusleturer i området rundt. Til helgen blir det (stor)bytur – hvilken by vet vi ikke enda. Det eneste vi vet at vi trenger mye tid for å få opplevd mer av området og områdene rundt. Vi håpet også å få være med på høsting av druer, men det viser seg at vi er litt sent ute. De fleste har startet (og er ferdige) med høstingen. Og de som ikke er ferdige har allerede booket alle som skal hjelpe til, men vi holder øyne og ører åpne – kanskje er vi heldige.

Etter planen skal vi bli her i to uker til, men blir nok lenger. Neste reisemål har vi ikke spikret. Skal vi bli lenger i Italia? Eller er Frankrike neste mål? Vi holder det fortsatt åpent, men jeg snakker nok på vegne av oss begge når jeg sier at vi ikke er ferdige med Italia.

Følg oss på Instagram for daglige oppdateringer, og jeg vil holde dere oppdatert på bloggen om hva vi gjør og hvor vi skal videre.

Takk for at du leste! Vi snakkes snart!

Arrivederci!

| Oda |

Flere bilder...

del gjerne:

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on pinterest
Pinterest
Share on linkedin
LinkedIn

2 hendelser på “Vi er i Piemonte!”

Svar på Tom Avbryt svar

flere blogginnlegg

Vi er i Norge!

Hei kjære trofaste leser! Sist jeg skrev til dere hadde vi hatt en litt traust periode, men var på vei tilbake og hadde planer om

Les mer »

Vi lever!

Kjære leser – jeg vet det har vært stille fra denne kanten, det er lenge siden siste innlegg, og storyer på Instagram har vært omtrent

Les mer »

Vi er i Piemonte!

Gardasjøen viste seg fra sin vakreste side, og jammen er vi glade for at vi la turen innom, og ikke reiste rett til Piemonte.  En

Les mer »
%d bloggere liker dette: